- Studieleiarane er ofte svært kreative folk, skriver Unn Aarrestad, som var landsstudieleder fra 1983 til 1989. Hun beskriver disse årene som utfordrende, interessante og lærerike – en oppgave hun hadde gått til med ikke så lite spenning.
- Eg fann snart ut at studieleiarane rundt i fylka og lokallaga ofte var svært kreative folk. Dei tenkte praktisk og nytt og var dessutan utruleg koselege og fargerike å vera saman med. Studiearbeidet på alle plan var med, og kopla saman Senterpartiet sin organisasjon med den utøvande politikken, skriver hun videre. Kanskje er dette også essensen av arbeidet i Senterpartiets Studieforbund, gjennom 1980-tallet og fram til i dag. Organisasjon og politikk knyttet sammen og utviklet gjennom studiearbeid og interesse – i hyggelig og lærerikt samspill med andre.
Studiearbeidet ble brukt som høringer i viktige saker, slik at partiet kunne få tilbakemeldinger. I 1979 ble Aksjon lokalsamfunn lansert, som et ledd i forberedelsene til kommunestyrevalget. Det var satt et mål om én studiering i hvert lokallag på hvert av fire temaene distriktspolitikk, skolepolitikk, helsevern/sosialomsorg og energisparing. - Aldri har studieaktiviteten vært høyere i Senterbevegelsen! skriver Jan H. Brotnov.
Hvordan bli en god kommunepolitiker? (1983), Fremmed i Norge (1984), Åpen omsorg (1986), Slik ønsker jeg kommunen min (1987), Senterideene - grunnsyn og handlingslinjer (1987) og Levande lokallag (1988) er noen av eksemplene på studieringene som var i bruk gjennom 1980-tallet. Studiearbeidet skapte mye aktivitet, og det ble lagt ned tusenvis av timer i de mange studieringene. Studieaktiviteten brakte erfaringer, ideer og tanker inn i partiarbeidet, både lokalt og sentralt.
De politiske partiers studieforbund har en viktig oppgave i arbeidet med å gi opplæring i utøvelse av demokratiske funksjoner i samfunnet. I flere partiers studieforbund står arbeidet med utvikling av partiprogram sentralt. En har erfaring for at partipolitisk studiearbeid aktiviserer og engasjerer politisk interesserte og ansvarlige mennesker og i tillegg rekrutterer mennesker, som i utgangspunktet ikke var politisk interesserte, til samfunnsnyttig innsats, skriver Jan H. Brotnov.
Dette gjenspeiles godt i SpS sitt arbeid og virke, hvor studieopplegg på partiprogram gjennom årene har bidratt til stor aktivitet, interesse og gode debatter rundt programarbeidet. Slik sett bidrar ikke bare studiearbeidet til å utvikle partiprogrammene, men det gir også viktige bidrag til vedlikehold og utvikling av demokratiet.
EF kom for alvor på dagsorden igjen mot slutten av 1980-tallet. Europadebatten blusset opp etter murens fall, og i forbindelse med EFs arbeid for etablering av en politisk og monetær europeisk union. Dette reiste nye spørsmål og problemstillinger til diskusjon. Allerede i 1989 var hele 120 studieringer påmeldt til EF-kurs og skolering i EF-spørsmål. Slik bidro SpS og studiearbeidet til å løfte både kunnskapsnivå og EF-spørsmål, og svært mange i Senterpartiet visste tidlig hva EF-saken gikk ut på. Studieoppleggene Norge - EF, ei utfordring (1988), Norge i det nye Europa (1990), EF-argumentasjon (1991) og EF og Den tredje verden (1992) var viktige bidrag til kunnskapsbygging. Kunnskapen ble så brukt i valgkampene, og var med på å gi gode valgresultater. Ved stortingsvalget i 1993 gjorde Senterpartiet et brakvalg, og kom inn med 32 representanter som nest største parti på Stortinget.
Senterpartiet fikk allikevel kritikk fra politiske motstandere, som mente at Senterbevegelsen hadde manglende internasjonalt engasjement. Dette ble tilbakevist, og i 1986 lanserte SpS kampanjen «En bedre verden for alle». Her gikk informasjon om utviklingsland, og handling til fordel for disse landene hånd i hånd. Dessuten hadde SpS allerede i 1978 lansert den første utgaven av Global likestilling - vårt ansvar, som ble utgitt i flere utgaver tidlig på 1980-tallet. Studieringene Internasjonal politikk (1968) og Avspenning, nedrustning, utvikling, sikkerhet og forsvar (1981) var også eksempler på skolering i internasjonale spørsmål.
SpS samarbeidet dessuten med Care fra slutten av 1980-tallet, og støttet utviklingsprosjekter både i Niger og Tanzania. Care ble en naturlig samarbeidspartner, fordi deres filosofi hadde fokus på grasrota, gjennom å styrke lokalsamfunn ved hjelp til sjølhjelp. I samarbeidet med Care ble det dessuten utviklet en tradisjon, hvor fylkeslagene samlet inn penger på sine fylkesårsmøter. Mange lokallag benyttet også muligheten til innsamling, og til å informere om Care og arbeidet på FNs internasjonale miljødag 5. juni. Det ble lagt merke til at Senterpartiet sto på stand, og solgte planter og annet til inntekt for treplanting i tørkeutsatte afrikanske land. Tradisjonen med å markere miljødagen har holdt seg fram til i dag, og er fremdeles levende i mange lokallag landet rundt.
Andre viktige spørsmål i samtida ble belyst og debattert gjennom studieoppleggene Frihandelsavtalen – vårt ansvar (1992), Kommunalt sjølstyre i ei brytningstid (1994), Fra Rio til Roa: Lokal agenda 2021 (1995) Bærekraftig bistand: Handel og menneskerettigheter (1997) Husker du? (kulturhistorie, 1998) og Hverdagen som folkevalgt (1999). Disse eksemplene viser at aktiviteten og engasjementet i studieringene var variert og allsidig, med et spenn fra det lokale til det internasjonale.
Senterbevegelsen rettet så visst også blikket utover, med interesse for å sette seg inn i utviklingspolitiske spørsmål og internasjonale forhold. Dette skulle bli enda mer tydelig på 2000-tallet, hvor SpS blant annet fikk ansvaret for å drive Senterpartiets demokratiprosjekt i Tanzania.
- SpO/SpS har sjelden seilt i bare medvind, skriver Jan H. Brotnov. I 1991 foreslo et organisasjonsutvalg i Senterpartiet å gjøre om styret i SpS til et utvalg. Dette ble imidlertid avvist av Senterpartiets sentralstyre. Mer kritisk ble det da Lov om Voksenopplæring skulle endres på begynnelsen av 1990-tallet. Hvis forslaget som ble reist her hadde gått gjennom, ville det ha betydd slutten for SpS som selvstendig organisasjon. Nå gikk det ikke slik.
Senterpartiet hadde saksordføreren i den daværende Kirke- og undervisningskomiteen, og fikk inn en begrunnelse for viktigheten av politisk skolering i innstillingen. Stortingsflertallet sluttet seg til innstillingen, og dermed var det fremdeles «liv laga» for de politiske studieforbundene. I 2006 satte regjeringen, som Senterpartiet var en del av, ned et utvalg for å belyse studieforbundenes rolle som opplæringsaktører og bidragsytere til det frivillige Norge. I 2009 ble ny lov om voksenopplæring vedtatt. I den forbindelse ble det forskriftsfestet et minsteantall på 2 000 studietimer pr år for politiske studieforbund.
Dette skulle vise seg å by på problemer for SpS, men det er en annen historie. Det skal også nevnes at politiske studieforbund først ble definert som egen kategori i selve lovteksten, da Lov om voksenopplæring igjen ble endret i 2020.
Kilder:
Brotnov, Jan H.: (1992): Kursproduksjon, u-landsinformasjon og lobbyvirksomhet
i Brotnov, Jan H. (red): Senterpartiets Studieforbund 30 år
Nasjonalbiblioteket
NOU 2007:11: Studieforbund – læring for livet
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/NOU-2007-11/id480422/?ch=1
Orrestad, Unn: (1992): Studieleiarane er ofte svært kreative folk
i Brotnov, Jan H. (red): Senterpartiets Studieforbund 30 år.
Senterpartiets historie
Store norske leksikon: EU-kampen
Stortinget: Ot.prp. nr. 46 for 1990-91, innst. O. nr. 1, besl. O. nr. 1 for 1991-92
Lov om endringer i lov av 28. mai 1976 nr. 35 om voksenopplæring
Stortinget: Ot.prp. nr 87 (2008-2009)
Om lov om voksenopplæring (voksenopplæringsloven
Østmoe, G.M og Bigum, I.: (2011) Videre samarbeid med Care? Et bakgrunnsnotat som grunnlag for videre diskusjon (SpS internt dokument)